Stemmer fra Husevåg
Ivar Husevåg – familiehistorier og minner fra livet i bygda
Gjennom gamle fotografier, familiehistorier og egne minner har Ivar Husevåg samlet et omfattende materiale om menneskene og livet i Husevåg gjennom flere generasjoner. Mange av fortellingene har han fått overlevert fra foreldrene og besteforeldrene, mens andre bygger på hans egne opplevelser fra besøkene i bygda.
Særlig sentrale er historiene om farmoren Erna, som kom fra Bergen, og farfaren Ivar O. Husevåg, som levde av fiske og gårdsdrift. Gjennom deres liv og familiens mange små og store hendelser får vi et personlig innblikk i en tid da arbeidet fylte mye av hverdagen, men der det også var rom for humor, tradisjoner og samhold.
Ivar Husevåg (i rutete skjorte) og søsteren Elisabeth på besøk hos farmoren Erna og farfaren Ivar O. Husevåg, trolig omkring 1966. Ivar husker besøkene hos besteforeldrene med glede – ikke minst fordi de alltid hadde sjokoladen Smil på lur. Fotograf ukjent. Kilde: Ivar Husevågs private historiesamling.
Fire venninner fra Bergen
Sommeren 1927 reiste fire unge venninner fra Bergen på ferie til Husevåg. En av dem var Erna Aase, som senere skulle bli Ivars farmor. De fire var Erna, Ågot, Ingrid og Anny. Gjennom bekjentskaper hadde de fått anledning til å feriere i den lille fiskerbygda, og under oppholdet ble de kjent med flere av de unge mennene der.
Erna traff Ivar O. Husevåg, en ung fisker og gårdbruker. Bekjentskapet fortsatte etter sommerferien. Da fiskerne senere samme høst kom til Bergen med «Hovdenes» i forbindelse med et fiskermøte, fikk de anledning til å møtes igjen.
I juni 1932 giftet Erna og Ivar seg. For Erna innebar ekteskapet en stor forandring. Hun hadde vokst opp i Bergen og arbeidet blant annet på en skofabrikk, der arbeidsdagene kunne strekke seg fra klokken seks om morgenen til seks om kvelden. Hun var vant til hardt arbeid, men livet på et småbruk i Husevåg var noe helt annet.
En byjente møter gårdslivet
Det var ikke bare arbeidsoppgavene som var uvante for Erna. Hun hadde heller ikke særlig erfaring med husdyr.
I en av familiehistoriene fortelles det at hun var så engstelig for kyrne at hun ikke våget å gå helt inn i fjøset med høyet. I stedet stod hun i døråpningen og kastet det inn til dyrene. Å skulle melke kyrne var heller ingen enkel oppgave for en ung bergenserinne som aldri hadde gjort slikt arbeid før. Svigermoren Rasmine var dessuten en myndig dame med klare oppfatninger om hvordan livet på gården skulle leves.
Ivars besteforeldre bodde i den første tiden i rommene over stuen i det gamle familiehuset. Det var trangt, og flere generasjoner levde tett på hverandre. Erna fortalte senere om hvordan arbeidsmoralen preget hverdagen. Var man våken, skulle man også arbeide. Det var ikke nødvendigvis akseptabelt å bruke en del av dagen til å gå på besøk. Når Erna og datteren Oddrun hadde pyntet seg for å besøke venninnen Ågot, hendte det derfor at de måtte vente på et passende øyeblikk og snike seg ut uten at Rasmine oppdaget dem. For en ung kvinne som hadde forlatt bylivet i Bergen, må dette ha vært litt av en overgang.
Familien til Ole I. Husevåg og Rasmine Bertine Husevåg samlet foran våningshuset i Husevåg omkring 1918. Bildet viser tre generasjoner. Den unge Ivar O. Husevåg, som senere giftet seg med Erna fra Bergen, står nest lengst til høyre. Fotograf ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Fiskeforretningen i Bergen som aldri ble noe av
En periode så det faktisk ut til at Erna og Ivar kunne komme til å flytte tilbake til Bergen. Ifølge familiehistorien hadde Ivar omkring 1934, mens datteren Oddrun ennå var liten, skaffet seg en bod på Bryggen med tanke på å starte fiskeforretning. Planen var å få fisk levert fra Husevåg og selge den videre i Bergen. På den måten kunne familien skape seg et nytt levebrød i byen. Men Ernas søster Hildur og mannen hennes Bernhard, som selv drev forretning i Bergen, advarte mot vanskelighetene ved å drive butikk.
Ivar hadde erfaring fra fiske og gårdsarbeid, men ikke fra butikkdrift. Etter hvert ble han svært usikker på hele prosjektet. Familien fortalte senere at bekymringene gikk så sterkt inn på ham at han ble syk og måtte legge seg. Planen ble aldri gjennomført. Erna og Ivar ble boende i Husevåg, der gårdsarbeidet og fisket fortsatte å prege hverdagen.
Slåtten, brønnen og den billige arbeidskraften
Fisket var en viktig inntektskilde, men gårdsdriften krevde også sitt. Ivars besteforeldre hadde tre kyr, og farfarens bror Ragnvald, som ble kalt Valle, hadde like mange. Om sommeren brukte de en felles garfjøs, og dyrene gikk på beite i området rundt gårdene. Slåtten var en av årets mest arbeidskrevende perioder. Gresset måtte slås, tørkes og fraktes til låven. I de bratte bakkene var det mange steder umulig å bruke hest eller andre hjelpemidler. Et av disse stedene var Naustbakken. Her måtte høyet bæres på ryggen med børatåg. Det var et tungt arbeid, og Ivar husker selv å ha deltatt i slåtten sammen med familien under sommerbesøkene i Husevåg.
Vedlikehold av hus, fjøs, båter og redskaper kom i tillegg. Veden måtte fraktes, sages og hugges, og mye av arbeidet ble utført med enkle håndredskaper.
Ivar O. Husevåg bærer en stor høybør under slåtten i Husevåg, med barnebarnet Geir Sunde ved siden av. Fotografiet er trolig fra 1960-tallet og viser hvor mye av gårdsarbeidet som fremdeles måtte utføres med håndkraft. Fotograf ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Da familien skulle anlegge en brønn ovenfor fjøset, måtte det også bores i fjellet. Arne og Ola, to av sønnene til Erna og Ivar, satt og holdt boret mens de dreide det litt mellom hvert slag. Faren stod med en tung feisel og slo på boret, slag etter slag. Dette kunne pågå i timevis. Farfaren hadde imidlertid en ganske bestemt oppfatning av hvordan man kunne spare arbeid når fjellet først var boret. Ifølge en historie som er blitt fortalt i familien, pleide han å si: «Dynamitt er billig arbeidskraft.» En gang han skulle sprenge ut brønnen, ble ladningen så kraftig at en stor stein havnet gjennom taket på fjøset til Reidar. Historien er blitt stående i familien som et minne om en mann som ikke var redd for å ta i et tak – og som gjerne tok i bruk sprengstoff når håndarbeidet ble for omfattende.
En juleaften som ble helt svart
Blant familiehistoriene finnes også en fortelling om en juleaften som fikk en ganske annen avslutning enn planlagt. Erna og Ivar bodde den gangen i rommene over stuen i familiehuset sammen med barna Oddrun, Roald og Arne. De hadde et lite kjøkken og et soverom. Som vanlig hadde familien spist pinnekjøtt til julemiddag, gått rundt juletreet og åpnet gavene. Etterpå gikk de ned til de andre familiemedlemmene for å drikke kaffe. Der satt blant andre Ivars foreldre, Ole og Rasmine, og søsteren Astrid. Ole bestemte gjerne hvilke salmer som skulle synges, og han leste fra Bibelen. Oppe i rommene hadde Erna og Ivar latt en parafinlampe stå og brenne. Dessverre var veken for lang. Mens familien satt nede og drakk kaffe, begynte lampen å sote. Da de kom opp igjen, var rommet dekket av et tykt lag svart sot. Alt det Erna hadde gjort klart til jul, var tilsølt. På sengen lå de nyvaskede, hvite dynetrekkene, og over dem et heklet sengeteppe. Da de løftet av teppet, kunne de se mønsteret etter heklingen tegnet i sot på dynene. De nyvaskede pyntehåndklærne og det hvite forhenget i døråpningen var like svarte. Erna begynte å gråte. Sammen med Astrid måtte hun bruke resten av julekvelden og deler av natten på å vaske ned rommet. Men julefeiringen fortsatte likevel.
Første juledags morgen kom slektningene på julefrokost i det lille kjøkkenet. Der var det en stor svart komfyr i hjørnet, en kjøkkenbenk og et rundt bord. Det var trangt om plassen, men alle fikk servert sylteflesk. Andre juledag var det juletrefest på skolehuset. Tredje juledag var høytiden over. Da ventet arbeid og fiske igjen.
Måløyraidet – familien søkte tilflukt i kjelleren
Også krigsårene satte spor i familiehistoriene. Da tyskerne kom til Husevåg, tok de skolehuset i bruk. Undervisningen måtte derfor flyttes rundt til gårdene i bygda. Det ble senere oppført en egen bygning for soldatene på Sjåberget. Den mest dramatiske hendelsen familien fortalte om, fant sted tidlig om morgenen 27. desember 1941, under Måløyraidet. Britiske krigsskip kom inn fjorden, og fra Husevåg kunne folk se deler av det som foregikk. For familiene i bygda var situasjonen skremmende. Ingen visste hvor omfattende kampene ville bli, eller om husene deres kunne bli rammet.
Hjemme hos Erna og Ivar tok familien på seg så mye klær de kunne. De fineste klærne ble tatt på innerst, slik at de kunne reddes dersom huset skulle bli ødelagt av brann. Vinduene ble også åpnet, i håp om å redusere skadene dersom det kom kraftige eksplosjoner i nærheten. Deretter søkte familien tilflukt i kjelleren på det nest ytterste huset i Stranda. Der var kjellermurene tykkere enn i mange av de andre husene, og man mente derfor at det var tryggere å oppholde seg der. Flere kvinner og barn samlet seg i kjelleren. Ivars far Roald var den gangen fem år gammel. Han fortalte senere om hvordan mennene stod ved inngangen og fulgte med på det som skjedde ute.
På et tidspunkt fikk også han lov til å kikke ut. Ifølge familiehistorien slo et prosjektil ned i bakken i nærheten av låven på gården. Det etterlot en grop som fortsatt var synlig mange år senere. Heldigvis ble ingen i familien skadet. Den dramatiske morgenen ble en av de krigshendelsene som levde videre i familiens fortellinger.
Roalds høner – og de ni hanene
For Ivars far Roald var det naturlig å delta i gårdsarbeidet fra han var liten. Etter krigen begynte han med hønsehold. Det startet med omkring ti høns, men etter hvert vokste flokken til omtrent 40. Faren bygde hønsegård over sauebåsene i fjøset. Hønene hadde også en liten luke ut til en inngjerdet plass utenfor. Når de fikk gå fritt, sprang de gjerne opp mot furutrærne i plantefeltet. Der kunne de gå og sparke i jorden hele dagen. Men når Roald kom med matbøtten om kvelden, visste hønene hva som ventet. Da kom de springende og flaksende ned fra bakken og inn i hønsehuset.
Roald samlet eggene og solgte dem. Pengene oppbevarte han i et eget lite eggeskrin. En gang bestemte han seg for å prøve å få frem flere høns. Han valgte ut ti små egg og la dem under en høne som var klukk og klar til å ruge. Resultatet ble ikke helt som han hadde tenkt. Av de ti eggene kom det ni hvite haner og bare én høne. Og den ene hønen ble ifølge familiehistorien både bortskjemt og så godt foret at den ikke la egg. Onklene fra Bergen moret seg med å erte Roald og foreslo stadig at de burde ha hanefrikassé til søndagsmiddag. For Roald var det nok mindre morsomt. Han hadde lagt mye arbeid i hønseholdet og var glad i dyrene sine.
Eggpengene kom imidlertid også til nytte på andre måter. Når farfaren skulle til Måløy for å handle, hendte det at Erna tok Roald til side. Hun var spesielt glad i fårepølse og ba ham kjøpe med noen hekto. Pengene fikk han fra eggeskrinet. Hønene var dermed ikke bare en del av gårdsdriften. De ga Roald hans egne små inntekter og en anledning til å hjelpe til i husholdningen. Roald skulle likevel velge en annen vei enn fisket og gårdsarbeidet. Han ble tidlig plaget av sjøsyke, og familien fant etter hvert ut at videre skolegang kunne være et bedre alternativ.
I 1949 reiste han som 13-åring til Måløy for å begynne på realskolen. Senere fulgte gymnas og studier, først på Nordfjordeid og i Volda, og etter hvert ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Det ble en helt annen yrkesvei enn den mange av de andre guttene i Husevåg fulgte.
«Hovdenes» – mer enn en fiskebåt
Fiskekutteren «Hovdenes» hadde en sentral plass i familien. Ivars farfar var en av flere eiere, og båten ble brukt til fiske gjennom store deler av året. Men den hadde også en viktig funksjon når folk i bygda skulle reise. Før gode transportforbindelser ble etablert, var fiskebåtene ofte det naturlige fremkomstmiddelet når flere skulle av gårde samtidig. «Hovdenes» ble derfor brukt som kirkebåt ved konfirmasjoner, bryllup og begravelser.
I familien huskes særlig turene til kirken, da båten kunne være full av festkledde passasjerer. På hjemturen ble det gjerne servert kaffe, smørbrød, lefser og gombe.
Da Ivars tante Oddrun giftet seg med Leif Sunde i 1956, var «Hovdenes» med på å frakte bryllupsfølget til Måløy. For familien var båten derfor langt mer enn farfarens arbeidsplass. Den var en del av både hverdagen og de store begivenhetene i livet.
Bryllupsfølget til Oddrun Husevåg og Leif Sunde ved fiskekutteren «Hovdenes» (SF-52-D) den 16. juni 1956. Kutteren ble brukt til å frakte gjestene til vielsen i Måløy. Før gode transportforbindelser ble etablert, hadde fiskebåtene en viktig rolle også ved konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Fotograf ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Oddrun Husevåg og Leif Sunde sammen med familie og bryllupsgjester om bord på fiskekutteren «Hovdenes» den 16. juni 1956. Brudeparet sitter omgitt av festkledde gjester på dekket. Fiskekutteren fraktet bryllupsfølget til vielsen i Måløy.
Da Roald havnet mellom båten og kaien
En annen familiehistorie om «Hovdenes» stammer fra sommeren 1962. Ivars far Roald skulle sammen med farfaren hente svigerforeldrene sine i Deknepollen. De var kommet på besøk, og «Hovdenes» skulle brukes til transporten. Før de hentet gjestene, skulle båten innom Måløy. Da de la til kai, skulle Roald hoppe i land med fortøyningstauet. Men han skled med gummistøvlene på et rør over ripa. Han landet først på kaien, men mistet balansen og falt baklengs ned i sjøen mellom båten og kaien. Farfaren reagerte øyeblikkelig. Han kom ut fra styrhuset, fikk tak i Roalds arm og hjalp ham opp slik at han fikk tak i båtripa. Roald kom seg heldigvis om bord igjen. Han var imidlertid søkkvåt og måtte oppsøke tante Olga i Måløy for å låne tørre klær. Farfaren ga ham også strikketrøyen sin, som han hadde hatt under dressjakken. Slik dro de videre for å hente svigerforeldrene – Roald i lånt strikketrøye og våte støvler, og farfaren i dress. Gjestene fikk visstnok ikke vite hva som hadde skjedd.
Hundre tusen kroner på bordet i lugaren
Et av Ivars egne minner om «Hovdenes» er fra sommeren 1972. Da ble det bestemt at fiskekutteren skulle selges. Båten hadde vært i familiens eie gjennom mange år, men eierne begynte å bli eldre. For noen av dem gjorde også helsen det vanskeligere å fortsette fisket. Salgsprisen ble 100 000 kroner. Ivar var selv om bord da handelen ble gjort. Han husker spesielt at han satt i lugaren og så kjøperen telle opp pengene. Det var tusenkronesedler, og kjøperen la dem i bunker på ti og ti. For en gutt på omkring ti år var det nok et ganske spesielt syn. «Hovdenes» ble solgt til Bremanger, der båten fortsatte i fisket med nye eiere. Ivars minne om pengene på bordet markerer samtidig slutten på en lang periode da fiskekutteren hadde vært en viktig del av familiens liv i Husevåg.
Om bord på fiskekutteren «Hovdenes» i 1972. Ivar O. Husevåg står med kikkert foran styrhuset, Leif Sunde lener seg ut av styrhusvinduet, og gutten i oransje er Idar Sunde. Samme sommer ble «Hovdenes» solgt til Bremanger for 100 000 kroner, en handel Ivar husker fra han selv var om bord. Fotograf ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Når ungdommene skulle «bjølle»
Det sosiale livet i Husevåg hadde også sine egne tradisjoner. En av dem var den gamle skikken med å «bjølle».
Når noen kom hjem til bygda med en kjæreste for første gang, kunne ungdommene finne på å samle seg utenfor huset om kvelden. Da gjaldt det å lage mest mulig leven. Kubjeller og andre ting som laget lyd, ble tatt i bruk, gjerne etter at folk hadde lagt seg. Ivar husker selv at han var med på en slik bjølling hos Reidar og Magnhild i Stranda. En av barna deres hadde kommet hjem med kjæreste, og ungdommene hadde samlet seg utenfor huset.
Denne gangen hadde de blant annet fått tak i en tåkelur som måtte sveives for hånd. Den laget et voldsomt spetakkel. Til slutt kom Reidar ut på trappen for å se hva som foregikk. Han var iført en hvit, lang underbukse med klaff bak. Ifølge Ivars fortelling ba han pent for seg, mens ungdommene moret seg over den uventede forestillingen. Det var en av de gamle skikkene der litt erting, oppmerksomhet og godt humør hørte med når noen hadde funnet seg en kjæreste.
Smil, kakefat og «so litte på foten»
For Ivar selv er mange av de kjæreste minnene knyttet til besøkene hos farmoren og farfaren.
Sommerferiene i Husevåg betydde arbeid på gården, båtpuss og forskjellige gjøremål, men også tid sammen med besteforeldrene. Farfaren var en arbeidsom mann, som helst ikke tok pauser før arbeidet var gjort.
Ivar forteller at han ofte fikk være med når farfaren skulle gjøre noe. Dersom farfaren hadde glemt et redskap eller trengte noe som måtte hentes, var det gjerne Ivar som fikk oppgaven. Farfaren hadde en enkel forklaring på hvorfor det nettopp var barnebarnet som ble sendt: Han var «so litte på foten».
Det var farfarens måte å si at Ivar var lett og rask til beins, og derfor godt egnet til slike små ærend.
Også andre minner har festet seg. Når familien kom på besøk, visste barna at farmoren gjerne hadde noe godt på lur. Sjokoladen Smil var en sikker favoritt. Ivar husker også at det alltid var stor stas når julekassen fra Husevåg kom. Der kunne det ligge julegaver, nøtter og forskjellige godsaker. Hos Ragna, som var gift med farfarens bror Valle, hadde serveringen sine egne regler. Når det kom gjester, skulle de nødes til å spise mer. Selv om man allerede var stappmett, kunne Ragna sende kakefatet rundt enda en gang – og så enda en. Det hørte med at gjestene protesterte og forsikret om at de umulig kunne spise mer. Men det var ikke nødvendigvis noen grunn til å slutte å by.
Ivar husker også farfarens nøyaktighet når de skulle avtale hvor de skulle møtes. Før mobiltelefonenes tid var det viktig at slike avtaler ble holdt. Når de skiltes, for eksempel i Måløy, gjentok farfaren alltid både klokkeslett og møtested. Og når de faktisk gikk fra hverandre, kunne han gjenta det hele en gang til, bare for å være sikker på at alle hadde forstått.
Ivar O. Husevåg vinker fra motorsnekka «Tott» i Husevåg, omkring 1981. Snekka ble brukt til blant annet fiske etter sei, krabbe og hummer. For Ivar er mange av minnene fra besøkene i Husevåg knyttet til farfaren og tiden de tilbrakte sammen. Fotograf ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Et gullbryllup som måtte feires hjemme
I juni 1982 skulle Erna og Ivar feire gullbryllup. Det var gått 50 år siden de giftet seg i 1932, og familien hadde planlagt en feiring på Hagens hotell. Men like før den store dagen ble farfaren syk og måtte legges inn på sykehuset på Nordfjordeid. Dermed måtte hotellfeiringen avlyses. Heldigvis kom han seg etter hvert hjem igjen, og familien kunne i stedet samles til feiring hjemme.
Mange hadde tatt med seg bunader til anledningen, men siden den planlagte hotellfeiringen ikke ble noe av, ble de fine klærne hengende ubrukt. Farmoren syntes det var riktig ille å se alle de flotte bunadene som ikke kom til nytte. Det ble likevel et gullbryllup familien husket.
Erna og Ivar hadde da delt livet gjennom et halvt århundre – fra den unge bergenserinnens første møte med gårdsarbeidet til en tid da barna og barnebarna hadde skapt sine egne liv, både i Husevåg og andre steder.
Minnene som ble tatt vare på
For Ivar er det nettopp de personlige historiene som gjør familiehistorien levende. Det er minnene om farmoren som var redd for kyrne, svigermoren som mente at alle skulle arbeide, juleaften da hele rommet ble dekket av sot, og farfaren som mente at dynamitt var billig arbeidskraft.
Men det er også hans egne minner: pengene som ble telt opp i lugaren på «Hovdenes», ungdommene som bjøllet med tåkelur, kakefatet som stadig gikk rundt, og Smil-sjokoladen som ventet når barnebarna kom på besøk.
Gjennom fotografier, dokumenter og historier fra familien har Ivar tatt vare på mange slike episoder. De forteller ikke bare om livet i Husevåg, men om menneskene som levde det – med sine vaner, gleder, bekymringer og særegenheter.
Om fortellingen og kildene
Fortellingen bygger på Ivar Husevågs private historiesamling «Husevåg», et dokument på 95 sider med familiefotografier, slektsopplysninger, egne minner, viderefortalte familiehistorier og historisk dokumentasjon. Teksten er redaksjonelt bearbeidet på grunnlag av dette materialet. Teksten er redaksjonelt bearbeidet på grunnlag av dette materialet og er gjennomlest og godkjent av Ivar Husevåg for publisering.
Fortellingen gjengir både Ivars egne minner fra besøkene i Husevåg og historier som er overlevert fra foreldre, besteforeldre og andre familiemedlemmer. De overleverte historiene er gjengitt som familiehistorier og muntlig tradisjon.
Hovedkilde: Ivar Husevåg, «Husevåg», privat historiesamling, 95 sider, særlig side 12–14, 18, 20–21, 23–28, 30, 34, 37–39, 43–45, 57–60, 65 og 75.