Stemmer fra Husevåg
Arne Husevåg – minner fra oppvekst, fiske og livet i bygda
Arne Husevåg ble født 28. september 1939 og vokste opp i Husevåg, i en tid da fisket fremdeles var den viktigste leveveien for mange av familiene i bygda. Han var barn under krigen, begynte tidlig å fiske og kom allerede som tenåring om bord på fiskekutteren «Hovdenes».
I en samtale 27. oktober 2026 fortalte Arne om livet i Husevåg slik han husker det – fra barndomsminner under krigen og skolegang til lange arbeidsdager på sjøen, dramatiske episoder og de store forandringene som fulgte med elektrisitet og nye hjelpemidler.
Arne Husevåg sammen med Roald og Egil blant hønsene i Husevåg, trolig i de første etterkrigsårene. Hønsehold var en del av gårdsdriften og bidro til familiens husholdning. Fotograf og nøyaktig årstall er ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Barndomsminner fra krigen
Arne var bare et halvt år gammel da Norge ble okkupert i april 1940. Han var derfor for liten til å forstå mye av det som foregikk, men enkelte episoder fra krigsårene har likevel festet seg i minnet. Tyske soldater hadde tilhold i Husevåg. De tok blant annet skolehuset i bruk og oppholdt seg senere i brakker i bygda. For barna ble soldatene etter hvert en del av omgivelsene, selv om de voksne nok opplevde situasjonen ganske annerledes.
En episode Arne husker spesielt godt, skjedde etter en lørdagstur til Måløy. Han og faren var nesten hjemme. Faren holdt Arne i den ene hånden og bar en gammel, tom koffert i den andre da de ble stanset av en tysk soldat. Soldaten forlangte at faren skulle åpne kofferten, men faren svarte at dersom han ville se hva den inneholdt, kunne han jo åpne den selv. Det gjorde tyskeren sint, og han tvang faren til å åpne kofferten. Den var helt tom. Det var en liten hendelse i en ellers alvorlig tid, men Arne husker den fremdeles tydelig.
Han minnes også hvordan soldatene undersøkte husene, åpnet skap og lette etter ting. Matforsyningen var en bekymring under krigen, og Arne forteller at familien hadde tilgang til et hemmelig lager med hvetemel hvor de kunne hente forsyninger. Selv husker han ikke at familien led direkte nød. Men han er sikker på at foreldrene hadde langt større bekymringer enn barna forstod den gangen.
Fisket kom av og til før skolen
Allerede som skolegutt var Arne ivrig opptatt av fiske. Sammen med kamerater, blant annet gutter fra Stigen, drev han småfiske og røktet teiner. Det hendte at fisket tok så lang tid at guttene kom for sent på skolen. Heldigvis hadde de en lærer som kjente elevene sine godt. Læreren Sigurd kunne være mer interessert i å høre hvor mye fisk guttene hadde fått, enn i å irettesette dem for at de kom for sent.
Skolen var liten. Arne husker at det enkelte dager bare var fire elever til stede. Småskolen og storskolen hadde undervisning på forskjellige dager, og skolelivet var ganske annerledes enn det vi kjenner i dag.
Skolehuset i Husevåg, den store hvite bygningen til høyre, ble oppført i 1914 og tatt i bruk i 1915. Her gikk Arne Husevåg på skole. Det mørke trehuset til venstre er barndomshjemmet til Ivar Husevåg. Fotograf og nøyaktig årstall er ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
For barna i Husevåg var det naturlig å hjelpe til hjemme og delta i arbeidet. De lærte tidlig å håndtere båter og fiskeredskaper, og mye av kunnskapen ble overført gjennom praktisk erfaring. Etter konfirmasjonen i 1954 begynte Arne på fiskekutteren «Hovdenes». Han var da omkring 15 år gammel. For gutter som ikke fortsatte skolegangen, var dette en vanlig vei inn i arbeidslivet. Sjøen ble både arbeidsplass og lærested.
Lange arbeidsdager på «Hovdenes»
Fisket var grunnlaget for mye av økonomien i Husevåg. Jordbruket var et viktig supplement, men det var i stor grad inntektene fra sjøen familiene levde av. På «Hovdenes» var de vanligvis tre eller fire mann om bord.
Fiskekutteren «Hovdenes» (SF-52-D) under fart gjennom Måløystraumen, på vei fra Måløy til Husevåg. Arne begynte å arbeide om bord i 1954, omkring 15 år gammel. Bildet er fra perioden da Husevåg tilhørte Davik merkedistrikt, men fotograf og nøyaktig årstall er ukjent. Kilde/eier: Familiealbumet til Jan Solhaug.
Arne forteller særlig om linefisket, som krevde omfattende forberedelser før båten i det hele tatt kunne gå til havs. Linene måtte egnes, det vil si at det skulle settes agn på krokene, og hele familien kunne delta i dette arbeidet. På en vanlig fisketur kunne de ha omkring 10 000 kroker.
Arne husker spesielt en tur til Storegga der de bestemte seg for å satse ekstra stort. Denne gangen klargjorde de hele 15 000 kroker. Bare turen ut til fiskefeltet tok seks–sju timer hver vei. Når de endelig kom frem, skulle alle linene settes i sjøen. Senere måtte de trekkes opp igjen. Det ble svært lange arbeidsdager, og det var lite rom for hvile.
Arbeidet kunne også være farlig, særlig når sjøen var grov. Når de dro liner i kraftig sjøgang, surret fiskerne et tau rundt seg og festet det til rekka på «Hovdenes». Slik kunne de bruke begge hendene til å dra lina, samtidig som tauet skulle hindre at de ble kastet over bord når båten ble truffet av bråttsjøer.
Når båten rullet voldsomt fra side til side, var sjøsyken heller ikke til å spøke med. Arne er ganske kategorisk på dette punktet. De som påstår at de aldri blir sjøsyke i skikkelig dårlig vær, «de lyger». I de første årene Arne var på sjøen, hadde de heller ikke redningsvester eller annet redningsutstyr slik vi kjenner det i dag. I ettertid synes han det er vanskelig å forstå hvor selvfølgelig de tok denne risikoen. Den gangen var det rett og slett en del av arbeidshverdagen.
En dristig snarvei ved Festebåen
En av de mer dramatiske historiene Arne forteller fra fisketiden, handler om «Hovdenes» og fiskekutteren «Strandholm». De to båtene kunne gå ut fra Husevåg omtrent samtidig. «Strandholm» hadde kraftigere motor og kom gjerne forbi «Hovdenes» på vei ut til fiskefeltene. Det var om å gjøre å komme først frem, slik at man kunne sikre seg de beste fiskeplassene.
«Hovdenes» (SF-52-V) i forgrunnen og «Strandholm» (SF-61-V) delvis synlig til venstre, fortøyd ved moloen i Husevåg. Dette er de to fiskekutterne Arne forteller om i episoden ved Festebåen, der mannskapet på «Hovdenes» tok en risikabel snarvei for å komme først frem til fiskefeltet. Fotograf og årstall er ukjent. Kilde/eier: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
En dag hadde det vært dårlig vær, og sjøen brøt kraftig over Festebåen utenfor Bremangerlandet. Festebåen er et undervannsskjær som kan være svært farlig når sjøen bryter over det. «Strandholm» lå foran og valgte den tryggere veien på utsiden av båen. Mannskapet på «Hovdenes» så imidlertid en mulighet til å vinne tid ved å gå mellom Festebåen og land. De bestemte seg for å ta sjansen. Arne husker turen som en skummel opplevelse. Sjøen var kraftig, og båten ble kastet rundt i bølgene. Garnene som lå bak styrhuset, ble slengt frem og opp på siden av styrhuset mens båten rullet i sjøen. Men de kom seg gjennom det trange og utsatte farvannet, og mannskapet på «Hovdenes» fikk forspranget de hadde ønsket seg. Det var en dristig manøver, og Arne legger ikke skjul på at de tok en betydelig risiko for å komme først frem til fiskefeltet.
Da toppakningen røk på havet
Arne opplevde også situasjoner der det ikke var sjøen, men motoren som skapte problemer. På en fisketur med «Hovdenes», da de var tre mann om bord, røk toppakningen på motoren. Plutselig var båten uten fremdrift, langt ute på havet. Båten ble liggende på tvers av sjøen. Arne beskriver hvordan Golfstrømmen gikk nordover, mens nordavinden blåste motsatt vei. Båten rullet ubehagelig fra side til side, og sjøsyken gjorde situasjonen enda verre. Heldigvis hadde mannskapet en reservepakning om bord. De måtte derfor gå løs på motoren der de lå ute på havet. Det var ikke bare å ringe etter hjelp eller få båten tauet til verksted. Reparasjonen måtte utføres med det utstyret og den kunnskapen de hadde tilgjengelig. De klarte å skifte toppakningen, få motoren i gang igjen og fortsette turen. Hendelsen sier mye om de praktiske ferdighetene fiskerne måtte ha. De skulle ikke bare kunne fiske og navigere, men også være i stand til å reparere motoren når noe sviktet langt fra land.
Å finne fisken uten ekkolodd
Arne forteller også om hvordan fiskerne arbeidet før ekkoloddet ble et vanlig hjelpemiddel om bord. Å finne fisken krevde erfaring og gode kunnskaper om sjøen. En av metodene de brukte, var et blylodd festet til en tynn metallstreng. Loddet ble senket ned i sjøen, og ved å holde rede på hvor mye tråd som var sluppet ut, kunne fiskerne anslå hvor dypt det befant seg. Når båten beveget seg langsomt gjennom sjøen, kunne de kjenne små rykk i den tynne metallstrengen dersom den kom borti fisk i en stim. På denne måten kunne erfarne fiskere få en indikasjon på hvor fisken stod. Arne beskriver dette som et arbeid som krevde både øvelse og stor følsomhet. Man måtte lære seg å tolke de små bevegelsene i tråden og forstå hva de kunne fortelle.
Da ekkoloddet etter hvert kom i bruk, ble det langt enklere å undersøke større sjøområder og finne både fisk og egnede bunnforhold. Den nye teknologien forandret dermed ikke bare selve fisket, men også måten fiskerne brukte erfaringen og kunnskapen sin på.
Da elektrisiteten kom i 1952
En av de store forandringene Arne husker fra oppveksten, var da Husevågøy fikk elektrisk strøm høsten 1952. Før strømmen kunne tas i bruk, måtte det gjennomføres et omfattende arbeid med å bygge kraftlinjene frem til husene. Arne forteller hvordan de tunge strømstolpene ble slept opp gjennom det bratte terrenget med ren håndmakt. Flere mann måtte samarbeide for å få hver stolpe frem. Deretter skulle det bores og sprenges hull i fjellet, stolpene skulle reises, og ledningene måtte strekkes. Det var et tungt arbeid, og betalingen stod neppe i forhold til innsatsen. Arne mener å huske at de fikk bare omkring 50 kroner per stolpe for arbeidet med å slepe den frem, bore hull og sette den opp.
Men familien hadde begynt å forberede huset på elektrisiteten allerede før strømforsyningen kom. Det var lagt opp ledninger og montert elektriske lys. Dermed fikk julefeiringen i 1951 et ganske spesielt innslag. Familien hentet batteriet fra fiskekutteren «Hovdenes» og brukte det til å forsyne huset med elektrisk lys. De hadde også skaffet seg elektriske juletrelys. Slik fikk familien oppleve elektrisk belysning hjemme allerede julen 1951 – året før den ordinære strømforsyningen kom til bygda.
Da strømmen endelig kom, var det særlig den elektriske belysningen og vaskemaskinene som gjorde en merkbar forskjell i hverdagen. Mange fikk også elektrisk lys i fjøsene. Tidligere hadde arbeidet med dyrene foregått i lyset fra parafinlykter. Nå kunne man slå på en bryter og få lys i rommet. Strømforsyningen hadde riktignok sine begrensninger. Arne husker de såkalte «vippene», som begrenset hvor mye strøm man kunne bruke samtidig. Ble belastningen for stor, reagerte vippen, og man måtte redusere forbruket.
Selv med slike begrensninger representerte elektrisiteten et stort fremskritt for familiene i Husevåg.
Da tohjulstraktoren lettet gårdsarbeidet
Også i jordbruket kom det etter hvert hjelpemidler som gjorde hverdagen enklere. Arne forteller at familien i 1960 skaffet seg en liten tohjulstraktor av merket MotoStandard.
Iver Husevåg på familiens MotoStandard U9-tohjulstraktor med tilhenger fullastet med høy i Husevåg. Traktoren ble kjøpt med både slåtteutstyr og tilhenger og gjorde det tunge gårdsarbeidet betydelig lettere. Arne trekker særlig frem hvor stor hjelp den var under slåtten og ved transport av husdyrgjødsel ut på jordene. Fotograf og årstall er ukjent. Kilde: Familiealbumet til Ivar Husevåg.
Traktoren hadde både slåtteutstyr og tilhenger og skulle vise seg å bli til stor hjelp i gårdsarbeidet. Tidligere hadde alt arbeidet på jordene vært utført med håndmakt. Særlig transporten av husdyrgjødsel var tung og tidkrevende. Gjennom vinteren samlet det seg opp store mengder gjødsel fra dyrene i fjøset. Om våren skulle alt sammen kjøres ut og fordeles på jordene. Arne husker dette som et voldsomt slit.
Med den nye tohjulstraktoren og tilhengeren ble arbeidet betydelig lettere. Gjødselen måtte fremdeles lastes og losses for hånd, men selve transporten kunne nå gjøres med motorisert hjelp. Traktoren kunne også brukes under slåtten. Der man tidligere måtte slå gresset med ljå, kunne familien nå ta i bruk maskinelt slåtteutstyr. Selv om det var en liten og enkel traktor sammenlignet med dagens landbruksmaskiner, gjorde den en stor forskjell. For en familie som kombinerte fiske med gårdsdrift, var dette et viktig fremskritt. Arne legger ikke skjul på hvor mye den lille traktoren betydde for det daglige arbeidet på gården.
Den oppdiktede båten på fiskeribølgen
En av de mer humoristiske historiene Arne forteller, handler om hvordan fiskerne holdt kontakten med folk på land. På den tiden kunne fiskebåtene benytte radiotelefontjenesten gjennom Florø Radio dersom de skulle ringe hjem. Men slike samtaler kostet penger, og det var ikke alltid nødvendig å bruke denne tjenesten bare for å gi beskjed om når båten kom tilbake. Mannskapet på «Hovdenes» fant derfor sin egen løsning. Når de nærmet seg land etter en fisketur, kalte de opp en båt over fiskeribølgen. Problemet var bare at denne båten ikke eksisterte. I radiosamtalen fortalte de hvor de befant seg, at de var på vei hjem, og når de regnet med å komme til Måløy.
Hjemme satt Arnes mor og fulgte med på radiotrafikken. Hun visste godt hva den tilsynelatende samtalen med den oppdiktede båten betydde. Når hun hørte meldingen, kunne hun ringe videre til fiskemottaket i Måløy og fortelle at «Hovdenes» snart ville komme inn. På denne måten fikk fiskerne formidlet de nødvendige opplysningene uten å betale for en telefonsamtale via Florø Radio. Det var en enkel og oppfinnsom løsning, og moren hjemme i Husevåg var en viktig del av den.
Søndagssamlinger og foreningsliv
Husevåg var et lite samfunn der de fleste kjente hverandre godt. Men det betydde ikke nødvendigvis at folk stadig gikk på besøk hjemme hos hverandre. Arne forteller at de voksne sjelden besøkte hverandre uten at det var en bestemt anledning. Barna hadde derimot større frihet og sprang mellom husene. Selv var han ofte på besøk hos kameratene Svein og John i Stigen. Der husker han at han alltid følte seg velkommen. For mennene var søndag ettermiddag en viktig anledning til å møtes. Etter middagen kunne de samles ved moloen eller på en tørr haug et sted i bygda. Der ble de stående eller sittende og prate, gjerne lenge. Noen ganger kunne samtalene fortsette utover hele søndagskvelden. Ellers gikk mye av fritiden med til å reparere fiskeredskaper og gjøre klart til neste tur på sjøen. Arbeid og fritid gled på mange måter over i hverandre.
Kvinneforeningene hadde også en viktig sosial funksjon. De arrangerte møter og basarer, og skolehuset var et naturlig samlingspunkt for juletrefester og andre tilstelninger.
Kvinner og barn fra Husevåg samlet om bord på redningsskøyta RS 40 «Frithjof Wiese» under et besøk i bygda. Redningsselskapet hadde en viktig plass i det lokale foreningslivet, og redningsbasarene var blant årets sosiale begivenheter. Blant personene som er identifisert på bildet, er Ågot Haugen, som holder en liten jente, og Sanna Tunli, som står ved siden av. Fotograf og årstall er ukjent. Kilde/eier: Familiealbumet til Ingerd Skrefsrud.
Religionen stod forholdsvis sterkt i Husevåg, og det religiøse og sosiale livet var nært knyttet sammen. Men Arne mener det nok var forskjell på hvor alvorlig folk tok troen. Han husker moren som troende, mens han hadde inntrykk av at «gubbane» kanskje tok det litt lettere. Det het seg nemlig at «Fader vår var glemt når du passerte Hovden» på vei ut til fiskefeltene. Og Arne mener det nok var en viss sannhet i dette gamle munnhellet.
Emissærer kom jevnlig til bygda og holdt møter. Det var sang, gitarspill og forkynnelse, og gjerne innsamling av kollekt. Men møtene handlet ikke bare om religion. De var også viktige sosiale sammenkomster, der folk kunne treffes og være sammen. Som Arne påpeker, var det tross alt ikke så mange andre forlystelser å velge mellom i Husevåg på den tiden.
Fra Husevåg til utenriksfart
Arne fortsatte som fisker om bord på «Hovdenes» gjennom ungdomsårene.
I 1959, da han var 19 år gammel, reiste han ut som sjømann. Dermed begynte et nytt kapittel i livet, med omkring ti år i utenriksfart kombinert med videre utdanning. Etter hvert tok han høyere skipperskole i Bergen, før han senere gikk over til arbeid på land. Når Arne ser tilbake på oppveksten og ungdomsårene i Husevåg, er det ikke først og fremst de store historiske begivenhetene som trer frem. Det er de konkrete minnene: læreren som heller ville høre hvor mye fisk guttene hadde fått enn å kjefte fordi de kom for sent på skolen, den farlige snarveien ved Festebåen, toppakningen som måtte skiftes ute på havet, batteriet fra «Hovdenes» som ga elektrisk lys på juletreet, og moren som satt hjemme og lyttet etter meldinger på fiskeribølgen.
Det er også minnene om det tunge arbeidet, den lille tohjulstraktoren som gjorde hverdagen lettere, og menneskene som møttes ved moloen på søndagene. Til sammen gir disse historiene et nært bilde av livet i Husevåg i en tid da fisket, gårdsarbeidet og fellesskapet i bygda preget hverdagen.
Fortalt av en som selv vokste opp og var en del av dette miljøet.
Om fortellingen
Fortalt av Arne Husevåg i samtale med Svein-Magne Tunli 27. oktober 2026. Teksten er redaksjonelt bearbeidet på grunnlag av samtalen og er gjennomlest og godkjent av Arne Husevåg før publisering.
Fortellingen gjengir Arnes personlige minner og erfaringer fra oppveksten og ungdomsårene i Husevåg.